Frykt

Jeg, som de fleste andre, har ting jeg er redd for. Jeg er redd for store hunder og katter, edderkopper og slanger. Du får ikke meg opp i en karusell eller berg-og-dalbane: sist gang endte det med at jeg skrek og skrek, jeg var ærlig talt ikke sikker på om jeg ville komme levende ut derfra. Jeg er livredd for å miste noen jeg er glad i. Episoder gjennom det siste året har gjort meg mer bevisst på at livet er kort og uforutsigbart, og hver kveld tenker jeg over hvor heldig jeg er for at de jeg bryr meg om fortsatt er i live. Alle disse redslene, og flere, handler om ting som kan skje, og før eller senere må jeg møte frykten min. Det sies at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, og ting som disse handler om akkurat det. De er ting jeg enten må leve med eller ta et oppgjør med, og de er reelle ting. Imidlertid finnes det frykter som handler om ting som egentlig kun foregår inne i hodet på en person, jeg velger å kalle det psykologisk frykt. 

Jo høyere du klatrer, jo lengre kan du falle. Dette er noe jeg tror mange, inkludert meg selv, lar styre livene sine til en viss grad. Jeg vil så gjerne satse høyt og prøve å klare alt - det som stopper meg er tanken på å feile. Det å ta sjanser kan skape himmel eller helvete, og det er ikke alltid jeg vet om jeg er sterk nok til å takle det siste. Det er alltid noe som holder meg tilbake, enten det gjelder å fortelle noen hva jeg egentlig føler eller å gjøre det jeg innerst inne har lyst til. Iblant handler det om frykten for hva andre vil tenke om deg dersom du faller, mens andre ganger er det kun dine egne forventninger som setter grenser. Det man vil oppnå er som oftest ingen umulighet, men dersom det skulle gå galt er ofte frykten for tanker det som stopper en. Hjernen kan være et menneskes største fordel og verste fiende. I noen tilfeller kan det være veldig lurt å holde tilbake: fortiden med dens konsekvenser vil følge med deg, og på den måten kan du ende opp med å falle selv om du nådde toppen. Samtidig vil man aldri vinne om man aldri satser. Det gjelder å velge sine kamper: hvor skal du møte frykten din, og hvor skal du rømme fra den? 

Hva er du redd for?

- Line

Jeg, en blogger?

Så, min første bloggpost. Ifølge bloggerne på min alder, de såkalte rosabloggerne, burde jeg vel egentlig postet et outfitbilde, gjerne i litt dårlig kvalitet og tatt i speilet. Siden jeg verken har kamera her og nå eller klær verdt å vise frem, får dere nøye dere med litt tekst. 

Når jeg tenker meg om hadde jeg vel en blogg en gang - den ble aldri noen stor suksess, og jeg tror jeg la den ned etter et par dager. Denne gangen, derimot, er jeg klar for skikkelig bloggings! Gjør dere klare for heftige konkurranser, sminketips, outfits hver dag, treningsmotivasjon og updates om mitt utrolig spennende, innholdsrike liv. Sladderen på Frederik II har aldri vært så tilgjengelig som nå! You know you love me, xoxo Gossip Girl <333333 :*****

... Ok, så kommer det ingen heftige konkurranser, og jeg kan garantere dere at ingen sladder slipper ut her. Outfits blir det nok også dårlig med. Denne bloggen er nemlig laget fordi norsklæreren ba oss om å lage en blogg hver til bruk for å skrive ned tanker og sånt. Jeg kan derfor ikke love nye innlegg hver dag, men når jeg har noe på hjertet vil det nok havne her. Jeg ser ikke meg selv som den typiske blogger. Jeg har ikke en utrolig kul og spesiell stil som alle burde bli inspirert av, jeg er ingen treningsmotivasjon og jeg har heller ikke behov for å dele hverdagen min med halve Norge. Det jeg derimot har, er tanker. Jeg har ofte store tanker om både små og store ting, som skjer både i hverdagen min og ute i verden. Iblant kan jeg nok virke litt vel filosofisk i tekstene mine, men det er fordi jeg kommer inn i et sånt modus at jeg stenger alt ute og bare skriver. Da kan litt av hvert festes til papiret, selv tanker jeg ikke visste jeg hadde. 

Håper du vil følge meg videre! 

- Line